01.08.1945. En folkesak for Tønsberg å hjelpe Tufjord

Kommunen har gitt 25.000 og 75.000 skal samles inn.

VI ER GLA FOR HJELPEN, SIER TUFJORDINGEN BJARNE JACOBSEN

- Det er 13 mennesker som har gjemt seg i Tufjord og greid å gå klar av tyskerne, fortalte Bjarne Jacobsen fra Tufjord, som nå er kommet til Tønsberg for å være til stede på Tufjordkomitèens møte i dag. De har fristet en kummerlig tilværelse. De har bodd i berghuler og jordhytter, de har nesten ikke hatt mat, og de har ikke våget å gå ut om dagen. Tyskerne passet godt på. De hadde gjemt unna en båt, men har ikke turdet bruke den. Men alle har kommet gjennom det. I en berghule ble det til og med i mars i år fodt et barn.

 Bjarne Jacobsen er fisker av yrke, og han forteller som alle fiskere, rolig og uten utbroderinger om sin og sitt hjemsteds skjebne. Det er facts, men en kan gjette seg til hva det finnes av lidelser, slit og savn bak disse facts.

— Kan de fortelle litt om Tufjord før krigen og tyskerne ødela det?

Det bodde omlag 150 mennesker i Tufjord, og de var fiskere nesten alle sammen, og de hadde et lite gårdsbruk ved siden av. Det går en veg gjennom Tufjord. Den går over hele øya og er 1 1/2 mil lang. Ved denne vegen ligger bebyggelsen i Tufjord. Det var 30 våningshus der og fem store fiskebruk.Tre av dem hadde moderne forretningshus med steamdamperi, salteri og ishus. Brygga var 50 - 60 meter lang og det var innebygd bryggehus på opptil 4 etasjer. Vi hadde et stort fiskerhjem og et skoleinternat.

Mange av de moderne fiskebrukene kunne eksportere 40 - 50.000 kilo fisk daglig og et bruk hadde 30 rorbuer, som mest ble brukt av andre fiskere. Det var et yrende liv på Tufjord i sesongen, synger Jacobsen på sitt nordlandsk. Det var hundrevis av folk og båter der, det var tilreisende fiskere helt fra Mørekysten. Vi hadde trafikk hele døgnet rundt.

HELE STEDET ER I DAG EN KIRKEGÅRD ETTER TYSKERNES HENSYNSLØSE RASSERINGER

Alt dette er rasert nå, sier han. Til og med det lille likhuset på kirkegården er jevnet med jorda. Hele Tufjord er en kirkegård.

Sist i oktober i fjord fikk vi høre hvordan tyskerne for fram i Kirkenes, men vi kunne ikke tru at det skulle skje med oss.Og da vi fikk telegram undertegnet av Jonas Lie og Lippestad, så ville vi heller ikke tru det. Vi leste dem, men mente at vi ville se om det var alvor først. Vi fikk telegramma seks - sju dager før vi skulle reise fra hjemmene våre, og i den tia håpet vi at noe ekstra skulle skje, at de allierte skulle gjøre noe for oss; men så fikk vi se varmen på andre stedere på Rolvsøya, og da skjønte vi at alt var slutt for oss og. Dagen etter kom det båt for å hente oss.

Vi brente ikke selv våre hjem, det gjorde tyskerne; men vi skjøt hestene og kyrne. Det var med gråt vi gjorde det, men vi regnet med at hvis tyskerne fikk fatt i dem, ville de fryse og svelte ihjel, og det ville vi ikke ha å tenke på. Og at tyskerne skulle få dem, ville vi ikke.

Vi fikk nesten ikke noe med oss. Vi hadde lov til å ta med oss 15 kilo tøy, men vi rasket med oss litt til, litt sengklær og litt ekstra med tøy.

Vi sang fedrelandsangen da vi gikk fra kaia., og det var fælt å forlate hjemmet slik. Vi slapp å se Tufjord brenne, men vi så bål på bål der vi seilte fram.

Det var den 11te november min båt, som var den siste, forlot Tufjord. Vi var 15 i skøyta, som var 36 for. Sju av oss var barn og en gammel kone var 76 - 77 år. Om dagen var vi mannfolk mest oppe i frisk luft, men om natten stuet vi oss sammen nede og lå til og med på dørken. Fjorten dager tok turen til Tromsø. Da var vi så svarte at folk var redde for oss. Vi fikk bade, men hadde ikke rent tøy å bytte på oss. De fleste hadde greid turen bra, men noen av ongene var syke. Så kom vi til Ure i Lofoten, og der ble vi stuet inn i en bu så skitten at vi måtte gjøre rent før vi fikk tid til å kvile etter den lange turen.. Det var kalt og trasig i denne bua, og golvet var så åpent at vi så sjøen under oss. Vi bodde der i fire måneder. Omsider gikk det visst opp for myndighetene at dette ikke gikk an, og vi ble evakuert ned til Tromøya ved Arendal, og der har vi vært siden.

— Nå håper dere på å komme hjem ?

— Ja, i hvertfall vi mannfolka. Tenk om vi kunne komme hjem til vinterfiske, som tar til først i desember. Det ville bety mye for oss. Og planen med hjelpen for oss er jo kommet så langt at vi har et godt håp. Vi er ikke vant til forholda her nede, og vi lengter nordover igjen for å ta fatt med fiske, og sjø og storm. Det er da fiskerern liker seg, og vi er glade for den hjelpen Tønsberg gir oss, så vi kan komme så fort hjem igjen.
_____________________________________________________________________________________________

Tufjordkomitèen har hatt møte i formiddag. Skipsreder Birger Rafen leste et opprop til byens befolkning om å hjelpe til med innsamlingen, og det ble så snakket litt om andre måter å hjelpe fiskerbefolkningen i Tufjord på.

Alle må gjøre sitt til at de 150 menneskene i Tufjord får tilbake i alle fall litt av det de har mistet. Det er ikke lite som skal til, og alle må mobiliseres til å yte bidrag, enkeltpersoner såvel som foreninger. Det er en folkesak at vi i Tønsberg, som har sloppet så lett unna krigen, hjelper til i dette tilfelle. Tufjord er totalskadet. Det finnes ikke noe igjen å bo i, spise av, ingen senger å sove i, ikke noe bord å spise ved, de har ikke båter til å drive fiske med, de mangler alle mulige slags redskaper. Det eneste de har er sin egen arbeidskraft og viljen til å bruke den. Det blir Tønsbergs befolkning som skal hjelpe dem til å komme i gang.

Tufjord er et av de mange små stedene i Finnmark som tyskerne har lagt øde. Der er 150 mennesker blitt husville. De 13 som bor igjen der i dag, holder til i berghuler og jordgammer. De har ikke ført noen normal tilværelse siden den 11te november ifjord, da ødeleggelsene tok til. Tufjord var ikke noen liten avsidesliggende plass, som kanskje mange av oss her sørpå har trodd. Det var et fiskevær med moderne bebyggelse, med fiskeindustri og med en trafikk i sesongene som svarer til sommertrafikken i Tønsber.

De fleste fra Tufjord måtte evakuere sørover til Arendal. De lengter nå nordover igjen. Forholdene er så nye og uvante for dem. De har levd hele sitt liv på sjøen, levd av fiske, og her blir de henvist til noe som likner på landkrabbeliv. De lengter nordover igjen, og det blir nå kanskje mulig for i alle fall mannfolka å komme hjem igjen for å ta fatt på gjenoppbyggingen alt i høst. Det er Tønsberg bys befolkning som skal hjelpe dem, og folket fra Tufjord er glade for at de nå kan se en veg ut av uføret.