Evakueringen fra Gunnarnes 1944. Skrevet av Henriette Jørgensen 1996.

Mandag 13. november 1944 klokken 12:00 var turen kommet  til oss på Gunnarnes for å forlate våre kjære hjem, fødested og gode barndomsminner, som vi minst av alt ønsket å miste.

Vi var de siste som gikk ombord i M/K Oddmund. Dette var dager som var virkelig grusomme. Det var ei vond tid, alt ble igjen. Heldigvis ble alle dyrene slaktet så ingen ble igjen for å lide sult og nød. Kjøttet ble saltet ned på tønner og tatt med på reisen. 

Tankene surret. Hvor skule vi reise? Alt var på det uvisse, bort til det ukjente. Men heldigvis var vi samlet hele familien og sammen med mange kjente. Likevel var det usikkerheten som rådet, og det var ei tung tid. Ombord var det familier som var splittet fra sine fordi familiemedlemmer var borte og jobbet. 

M/K Oddmund var fra Harstad,  ca 52 fot og mannskapet var på 4 personer. Samlet var ca. 50 mennesker ombord av voksne og barn. Den yngste var 14 dager gammel og de eldste var ca. 70 år, muligens eldre.

Vårt første anløp var Hammerfest. Da vi reiste fra Hammerfest så vi flammehavet i mørket - et trist yn. Dette var skremmende. Tankene våre gikk hjem til Gunnarnes på grunn av denne opplevelsen - slik kommer det til å gå med hjemstedet vårt også !

Neste stopp var Tromsø, og der overnattet vi. Senere overnattet vi flere andre steder også, bl.a. på Sortland og i Svolvær. Utenfor Nyksund fikk vi dårlig vær med sterk kuling og høy sjøgang. Det var ikke moro - NEI. Det var mange spybøtter som måtte tømmes. Det var trangt og fullt overalt og ikke alle var "like bra te` helsa". Alle måtte ta hensyn til hverandre -  spiste og sov på skift. Men alle tok alt med ro og fatning. Jeg tror turen tok over 1 uke. Noe slitsomt ble det jo for alle.

Heldigvis var værgudene med oss nesten hele tiden. Hadde ikke været vært så fint - ja, hva da? Det var kun ved Nyksund været var dårlig med rulling og sjøsyke. Mannskapet på M/K Oddmund var alltid greie og hyggelige. 

Så fikk vi beskjed om at vi snart kom fram til vårt første stoppested. Tinden i Vesterålen. Der skulle de første på land. Deretter fulgte Lyshaug, Barkestad, Austringen og Børøya.

Endelig nådde vi fram, alle med livet i behold. Spenningen var stor. Da vi kom til Tinden, møtte stedets folk på kaia og ønsket oss velkommen. Nilsine og Johan Jensen var vertskapet på Tinden for Berit (55 år) og Simon Andreassen (58 år). Elise S. Johansen (32 år) med to døtre: Elisabeth (2 år) og Grete (nå 3 uker).  Og jeg (22 år). Jeg  tjente hos Elise S. Johansen på Gunnarnes. Jeg flyttet senere til Austringen. Sara Jørgensen (ca. 55 år) og sønnen Ingvald Jørgensen (30 år), Anna (ca. 55 år) og Henrik Kaspersen (57 år ?) og to sønner Henry (28 år) og Andor Kaspersen (22 år).

Til Lynghaug kom:
Signe (ca. 40 år) og Johan Jørgensen (ca. 45 år) med familie (bl.a. en sønn på 4 år, Bjørnar), Elen marie (58 år?) og Mathis Andersen (60 år) og sønnen Ingvart Andersen (20 år).

Til Barkestad kom:
Agnes (ca. 30 år) og Fritjof Nilsen (40 år) med to døtre: Solbjørg (15 år) og Agnete (13 år). De bodde hos Rolf Antonsen.  Selma (28? år) og Sverre Pedersen (32 år) og to sønner: Alf (10 år) og Odd (8 år). Disse to familiene var fra Ingøy.

Til Børøya kom:
Marit (ca. 45 år) og Albert Olsen (ca. 50 år) med familien og Petra (ca. 55 år) og Oskar Johansen (ca. 60 år)

Til Austringen kom:
Anna (48 år) og Theodor Jørgensen (54 år), Guri Eliassen (60 år) og barna til Anna Jørgensen;  jeg Henriette Simonsen (22 år), Severin Simonsen (20 år), Alf Simonsen (17 år), Laura Simonsen (15 år), Randi Simonsen (13 år), samt barne til Theodor Jørgensen: Agnes Jørgensen (22 år), Jørgen Jørgensen (19 år) og Astri Jørgensen (8 år). Alle disse bodde hos familien Dahl i buene til fiskerne.

Alle familiene fra denne strabisiøse turen kom til gode mennesker og ble godt mottatt. De trodde på oss og forsto oss. De forsto at vi var tvungen til å reise fra alt, at husene ble brent og at alt var trist og grusomt.

Heldigvis ble det fred den 8. mai 1945. Da var det virkelig glede og alle ville hjem igjen. Om sommeren og utover reiste de fleste familiene tilbake selv om det de møtte bare var ruiner av nedbrente hjem.

Håper vi slipper flere evaakueringsår.

En hjertelig takk til alle som tok imot oss i slike vanskelige tider.