Huleboere på Rolvsøy (fra en avisartikkel)

Da befolkningen i Finnmark ble tvangsevakuert fra sine hjem det siste krigsåret var det ikke alle som fulgte med. Flere gjemte seg vekk i fjellet og fristet tilværelsen, inntil frigjøringen, i gammer og fjellhuler. Det er kjent at det blandt andre steder var huleboere på Sørøya, men de færreste vet om at det på Rolvsøy i Måsøy kommune var folk som bodde i huler under siste del av krigen.

Ekteparet Charlotte og Almar Hansen fra Valfjord på Rolvsøy var to av de som nektet å evakuere hjemstedet sitt. Fra 11. november 1944 til sommeren 1945 bodde de sammen med 9 andre mennesker i ei hule som var bygget på med materialer og kamuflert slik at du kunne stå på den uten å oppdage den.

De var elleve som flyttet inn sammen, men før våren kom var de blitt til 12 - søsteren til Alma fødte i mars en velskapt sønn.

Spenning hele tiden

Vi levde i spenning hele tiden, forteller Almar Hansen. Tyskerne visste at det var folk på øya og vi så spor etter de en gang hvor de hadde vært halveis inn til Moldvika der vi holdt til. Hver dag ventet vi på at de skulle dukke opp og ta oss med. Etter at søsteren min fikk e liten ble det trangt om plassen i Moldvika og to av familien, deriblandt vi, flyttet til Stopparfjorden. Der var det så vidt at ikke tyskerne kom over oss. Vi hadde bygd to hytter av bordfjøler. Spiker hadde vi ikke så vi surret de sammen med streng.

En dag kom det en tysk schellbåt inn og de satte båt på vannet og kom inn på den andre siden av odden hvor vi bodde. Der brendte de en hytte som sto der fra før. Vi  holdt pusten mens de var der i redsel for at de skulle komme på den andre siden av odden. Hadde de det gjort - hadde de oppdaget oss.

Varme bare om kvelden

Vi torde skjelden å brenne bål om dagen av redsel for at noen skulle oppdage røyken. Det ble bare om kvelden og under full blending.

Hvordan skaffet dere mat ?

Brendsel var det  nok av. Når vinden sto inn vika drev det inn rekved nok. Det var ikke noe problem. Adre ting var der værre med. Det var mye det ble knapt med etter hvert. Kjøtt hadde vi nok av. Vi h adde slaktet en del a kyrne før tyskerne kom og kjøttet grov vi ned i sneen.

Tyskerne passet på

Imidlertid hadde tyskerne oppdaget kjøttlageret vårt, men de hadde ikke fjernet kjøttet. De ville selvfølgelig vente til vi kom og hentet det og så følge sporene etter oss. Vi torde derfor ikke hente noe av dette lageret før det ble så bart på marka at vi kunne bevege oss bare på barflekkene. Da flyttet vi lageret og saltet kjøttet.

Dyretragedie

Da befolkningen ble evakuert av tyskerne gikk det hele så fort for seg at dyrene ble forlatt og måtte greie seg selv. Vi kom til et sted om våren og det var et fryktelig syn som møtte oss. Noen av dyrene var allerede krepert, mens andre gikk rundt og sjanglet. Sauene hadde fått lam, men de hadde frosset ihjel. Vi måtte bare begynne å slakte dyrene, og det eneste vi  hadde å hjelpe oss med var en kniv. Jeg Sto i blod til midt på leggene før vi var ferdig, sier Almar, og legger til at dette er noe av de værste jobbene han har vært med på.

Holdt geiter

Da vi flyttet til Stoppatfjorden fanget vi inn en del geiter som gikk ville. De trivdes godt og vi hadde melk nok. Som fjøs til de la vi bare noen fjøler over en kløft og der holdt de seg. Om dagen gikk de til fjells og om kvelden kom de ned igjen, og da var de flere. Vi fikk snart en hel flokk geiter, forteller Almar.

Savnet andre mennesker

Hvordan føltes det å være så mange mennesker samlet på et så lite rom ?

Det ble jo selvfølgelig trangt og man ble lei hverandre etter en tid. Vi savnet kontakt med andre mennesker. Det bedret seg da vi flyttet til Stopparfjorden. Da kunne vi gå på besøk til hverandre og det ble noe helt annet

Lagde kalender selv

Holdt dere regninga med tiden mens dere bodde der ?
Hadde dere fått med dere kalender da dere dro hjemmefra ?

Nei, noen kalender hadde vi  ikke fått med oss, men vi  lagde en selv. Vi klippet opp noe stiv kartong og tegnet opp dagene på. Den ble noe stor og tykk, men den fungerte godt, smiler Almar.

Ikke tobakk og kaffe

Det var som sagt mange ting vi manglet i denne tiden, men vi begynte tidig å rasjonere. Vi visste jo ikke hvor lenge vi kunne bli boende der. Kaffe og tobakk hadde vi ingeting av så det ble et savn. Vi brente noe lyng som vi fikk laget en slags kaffe av og for å døyve tobakkshungeren tygde vi vierkjerr.

Utkikk på fjellet

Over hula var der en fjelltopp som vi flere ganger om dagen gikk opp på for å speide etter tyskerne. Vi kunne se over hele øya fra toppen. En dag, jeg tor det var i januar i -45, fikk vi se noen tyske båter ved Mylingen. Mens vi sto dere så vi at en av båtene skilte lag med de andre og begynte å gå i vår retning. Da vi så mot hula steg det tykk røyk opp. Vi hadde tent bål for å koke middag og ettersom det var vindstille steg røyken tykk tilværs. Vi skynte oss ned og fikk kastet varmen ut i sneen og slokt. Vi unngikk å bli oppdaget den gangen også.

Tyskerne kommer.

Vi fikk ikke vite at det var fred i  landet før den 8. mai, forteller Almar. Vi var på vei  til Ingøy for å sanke egg på holmene der ute da vi fikk øye på en sjark som kom. Det var folk som hadde vært evakuerte som kom. De kunne fortelle at tyskerne hadde kapitulert og at det nå var fred i landet. De ble med oss hjemover. Da de som var igjen fikk se alt folket som kom, var de overbevist om at det var tyskerne som kom for å hente dem.

Vi så det kom to båter og at det var mye folk med,  så vi satt inne og ventet på at de nå kom for å hente oss. sier Charlotte. Vi var helt sikre på at det var tyskerne som kom.

Fred

Da vi var klar over at det var blitt fred skulle vi dra over for å besøke noen som vi hadde hørt bodde i Bustadhamn. Før vi kom dit møtte vi en båt fra Lebesby som fraktet forsyninger til troppene som var kommet. Her fikk vi tobakk, men papir hadde de ikke. 

Det var noen brødre som bodde inne i oljhuset på fyrlykta som holdt til i Bustadhamn. De hadde heller ikke smaket tobakk på lange tider, og vi  rullet røyl av gråpapir og "govet" noe forferdelig. Det var liksom ikke vi  kunne bli ferdig med røyken når vi hadde fått den mellom nevene igjen.

Friske hele tiden

Ble noen syke under det lange oppholdet i hulen.

Nei, alle var friske hele vinteren gjennom.  Ikke engang forkjølelse var vi plaget av. Den kom først da de evakuerte begynte å komme sørfra. Da ble vi forkjølet alle sammen.

Hvordan gikk det med barnet som ble født i hula  ?

Det gikk bare fint. Det var en velskapt gutt som kom til verden og han er nå bosatt i  Lisboa.